Komponist: Emil
Hornemann, 1848
Tekst: Peter Faber,
1848
Højt fra træets
grønne top
stråler juleglansen
spillemand, spil
lystigt op
nu begynder dansen.
Læg nu smukt din
hånd i min
ikke rør ved den
rosin!
Først skal træet
vises
siden skal det
spises.
Se, børnlil, nu går
det godt
I forstår at trave,
lad den lille Signe
blot
få sin julegave.
Løs kun selv det
røde bånd!
Hvor du ryster på
din hånd
Når du strammer
garnet,
kvæler du jo barnet!
Peter har den gren
så kær,
hvorpå trommen
hænger
hvergang han den
kommer nær
vil han ikke
længere.
Hvad du ønsker, skal
du få
når jeg blot kan
stole på
at du ej vil tromme
før min sang er
omme.
Anna, hun har ingen
ro
før hun får sin
pakke
fire alen merino
til en vinterfrakke.
Barn, du blir mig
altfor dyr
men da du så propert
syr
sparer vi det atter,
ikke sandt, min
datter?
Denne fane ny og god
giver jeg til
Henrik.
Du er stærk og du
har mod
du skal være
fændrik.
Hvor han svinger
fanen kækt
Børn, I skylder ham
respekt
vid, det er en ære,
Dannebrog at bære.
O, hvor er den blød
og rar
sikken dejlig hue!
Den skal sikre
bedstefar
imod frost og snue.
Lotte, hun kan være
stolt
tænk jer, hun har
garnet holdt!
Det kan Hanne ikke,
hun kan bare
strikke.
Børn, nu er jeg
bleven træt
og I får ej mere.
Moder er i køkkenet,
nu skal hun
traktere.
Derfor får hun denne
pung,
løft engang, hvor
den er tung!
Julen varer længe,
koster mange penge. |